Jeg var og så Hartbreak Hotell i kveld på kino. Det fikk meg til å tenke på meg og min venninne. Jeg velger å kalle henne A. Når vi var ute, var det ofte på plasser med 18-20 åringer. Vi var mellom 25 og 30. og det var på nittitallet. Hun danset åttitalls disko, og jeg prøvde å henge meg på så godt jeg kunne. Nå har jeg aldri vært flink til å danse, men prøvde å henge på så godt jeg kunne. Damene i filmen var over førti, men de hang rundt og sjekket menn som var yngre enn seg de også, uten suksess som oss.
Jeg tenker litt mer tilbake på den tiden jeg og A har hatt sammen. Vi startet begge på folkehøyskole i sammen. Vi var tre jenter som skulle dele kjøkken og bad. Den tredje jenta var utadvent og jeg kom fort i kontakt med henne. A stengte seg inne på rommet med broren og turte ikke ta kontakt med oss. På kvelden da vi skulle ha første sammenkomst med foreldre og elever. Jeg og tredje jenta gikk sammen til gymsalen. Vi sto og snakket. Så såg vi A stå i en krok med armene rundt seg og skalv tydelig. Hun var tydelig nervøs. Vi gikk bort til henne og fikk henne med oss. I løpet av skoleåret fant vi ut at A ikke var noen beskjeden jente og ei heller noen festbrems. Året gikk og våre veier skiltes.
Et par år senere krysset våre veier igjen. A gikk på reiselivslinja på en videregående skole. Klassen hennes kom og besøkte samme linje på skolen hvor jeg fullførte min videregående utdanning. Hun ringte meg og sa at hun kom. Jeg hentet henne på stasjonen om kvelden og kjørte henne til skolen hvor de skulle overnatte. Resten av klassen måtte gå. Kvelden etter var vi ute på det lokale stedet. Hun ble igjen hos meg noen dager etterpå.
Så kom det en masse år hvor vi hadde en del kontakt. Vi bodde et stykke fra hverandre, men vi reiste og besøkte hverandre med jevne mellomrom. Vi var egentlig ganske forskjellige. Hun var festmenneske som skulle drikke seg så full at jeg måtte fortelle henne hva hun hadde gjort etterpå. Men noe fortalte jeg aldri. Jeg vet ikke om hvor bevist hun var på at det skjedde. Men når hun ble skikkelig på’n, skulle hun sjekke menn, helst unggutter og jeg fikk beskjed om å holde meg langt unna henne. Har ikke telling på hvor mange ganger jeg dro alene hjem, det også mens jeg var på besøk hos henne. Så småkonfrontasjoner var det stadig.
Så kom den fatale sommeren. Jeg hadde bosatt meg utenfor Trondheim og hun i Bodø. Jeg bestemte meg for å dra på en ukes ferie til henne. Jeg satte meg i bilen og kjørte den lange vegen til Bodø. Hun forventet da at vi skulle feste en uke i strekk. Dette klarte jeg ikke. Jeg ble dårlig, og hun ba meg stikke fingeren i halsen, så ville jeg bli pigg igjen. Vi kranglet en av de siste kveldene. Hun tok taxi hjem mens jeg gikk. Jeg var lettet da jeg dro der i fra. Etter det har vi så vidt møttes en gang. Hun har fått seg samboer. For over ett år siden sendte hun melding og sa at hun var mannløs, og ville ha en jentesamtale. Det var sent kvelden før min søsters bryllup, og da var jeg i full gang med siste forberedelsene. Så da måtte jeg avstå fra en samtale. Siden har jeg tenkt å ringe henne igjen. Men jo lengre tiden går, er det verre å løfte av røret og ta den telefonen. Om vi får snakket ut er jeg ikke sikker på, for jeg tror ikke hun klarer å se det fra min side. Men like vel: Hun var tross alt en venninne. Kanskje på tide å gjøre noe med det?