Jeg sitter og skriver en melding til en venninne. I hodet mitt formulerer jeg setningen: Jo, det blir bra, det. En eller annen plass mellom hjerne og hender/tastatur kortslutter det litt, og jeg skriver: Jeg, det blor bra, det. Jeg ser det med en gang, og får endret det, men jeg er litt oppgitt over meg selv. Grove feil som det der, oppdager jeg lett ved gjennomlesing av det jeg skriver. Andre feil gjemmer seg godt. Jeg leste et av mine gamle innlegg her. Må trekke på smilebåndet. En plass skriver jeg gjente i stedet for jente. Ellers i innlegget er ordet riktig. Og jeg vet at jeg leser alle innleggene mine 3-4 ganger før jeg poster de. Rett og slett for å prøve å luke bort sånne feil. Men hva hjelper det når jeg ikke klarer å se de?
En gang på jobb skulle jeg skrive et vanskelig engelsk ord inn på en tegning jeg holdt på med. Jeg sjekket ordet bokstav for bokstav og var sikker på at jeg hadde det rett. Jeg skrev ut underlaget og ga det til kollegaen som skulle ha det. Men han var ikke fornøyd. Enda så nøye jeg sjekket ordet, klarte det å snike seg inn en bokstav som ikke skulle være med.
Ordene interesse og interesant klarer jeg aldri å få riktig. Jeg bruker ofte word når jeg skriver, og bruker ordliste for å sjekke ordene jeg skriver (bruker det ikke nå, da). Alltid får jeg stor røde krusseduller under ordene interesse og interesant.
Jeg hadde en drøss med skrivefeil på skolen også, men på åttitallet var ikke ordblindhet så veldig kjent. Eller dyseleksi. Det er litt for vanskelig ord for oss som sliter med det.
Jeg hadde et par måneder av videregående allmennfag igjen. Jeg var nesten 21 og hadde 14 år med skolegang bak meg. En dag kom engelsklæreren bort til meg og mine venninner i kantina. Hun begynte å snakke om at hun trodde jeg var ordblind og burde ta en tur til pp-tjenesten på skolen for å sjekke dette. Men den gangen var russefeiringa mer i fokus. Derfor droppet jeg det hele. Og hva var poenge med å sjekke det når jeg så og si var ferdig med skolen?
Like vel fikk jeg noe ut av det engelsklæreren sa. Jeg hadde tidligere tenkt at jeg kunne være ordblind, men nå fikk jeg mer satt ord på det. Så senere i arbeidslivet når jeg så skrev/skriver noe merkelig, så kan jeg si at jeg er litt ordblind. Da møter jeg mer forståelse for at jeg av og til kan skrive merkelige ord.
Så hvordan greide jeg meg på skolen? Egentlig ganske godt på barne- og ungdomstrinnet. Når jeg skrev stiler, hadde jeg alltid mye feil. Jeg glemte ofte siste bokstavene i ord. Mamma lo av stilene mine og mente jeg diktet fortere enn jeg klarte å skrive. Men jeg kjente meg aldri igjen i den beskrivelsen. Så toppkarakter fikk jeg aldri i norsk. Slet litt med høytlesingen også. Men når det gjalt å lese stille, så har jeg aldri hatt problemer med det. Leser kanskje ikke så fort som andre, men det jeg leser, sitter. Jeg hadde lett for å lære, derfor gjorde jeg det ganske godt i grunnskolen. Det at karakterene gikk ned senere, har vel mer med at mine foreldre var aldri flinke til å passe på at vi jobbet med lekser. Og da jeg virkelig møtte vanskelig stoff på videregående, var aldri lekse-/ lesemotivasjonen der.
Får håpe at dette innlegget nå ikke er for fult av merkelige bokstaver som sniker seg inn. Har allerede forandret på et par av ordene.