Lørdag var jeg på kino og så Ole Bull Himmelstormeren. Det ble en kinoopplevelse utenom det vanlige.
Som vanlig gikk jeg innom kiosken og kjøpte meg popkorn og brus. Jeg elsker popkorn og må ha det. Ettersom det var kinodag og halv pris på billettene, var det mye folk. Jeg bestemte meg for å trille lykkehjul og vant meg litt snop og filmplakat. Med hendene fulle, var det bare å ta alle trappene opp på Nova. På toppen sto en dame og tok i mot billettene. Jeg hadde skrevet min ut hjemme, og da bruker de å rive av strekkoden. Denne dama tok billetten og rev den i to! Ikke nok med at jeg hadde hendene fulle, så måtte jeg prøve å stokke billettbitene for å se hvor jeg skulle sitte. Det sto nå på hver sin del. Jeg fant salen. Det var ikke nummer på radene. Men siden det var så liten sal, fant jeg fort rad 5. Plass 2 var greit markert. Jeg måtte bare en snartur på do før filmen satte i gang. Eller dokumentaren som det egentlig var. Så begynte det. Først fortalte de om Ole Bulls død, og da skjønte jeg at dette var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg. Jeg har aldri vært så begeistra for klassisk musikk. Har aldri fått meg så mye om denne mannen før. Har vært på Lysøen en gang og fått fortalt historien. Og jeg synes at historie er spennende. Derfor ville jeg se denne dokumentaren. Det som skuffet mest, var all den filminga av diffuse ting samtidig som en fortellerstemme fortalte Ole Bulls kommentarer. Det var ofte filmet tomme operahus, og man bare hørte lyden av fela og applausen, og man kan bare se for seg hvordan det var. Og hans store gjennombruddskonsert var det laget tegnefilm/animasjon av. Man fikk jo fram historien, og det var nok det som var hovedpoenget. Hvor lite hans familie betydde for han. At etter at hans kone sendte deres sønn etter han i USA, tok det et halvt år før han snudde snuta hjem. Og at han gikk av båten før den kom til Christiania og familien, og dro til Bergen i stedet.
Det var om filmen. Jeg gomla popkorn som vanlig under filmen. Tror jeg var den eneste i salen som gjorde det. Hun som satt ved siden av meg, kikket på meg mange ganger. Akkurat som det var en forbrytelse å spise popkorn på kino. Da filmen var over, somlet jeg litt for å få samlet sammen alt jeg hadde. Rulleteksten gikk, og et fiolinstykke ble spilt. Lyset var på. Jeg var den første som gikk ut. Alle andre satt og stirret på rulleteksten. Det var nok noen Bull-entusiaster og klassiskelskende folk som var der, tenker jeg. Men jeg synes det var godt å få med seg litt kultur for det om det ikke er en sjanger som jeg liker.