I dag skjedde det igjen. Det har skjedd meg to ganger tidligere også.
Jeg gikk på toget. En ung gutt satt på plassen min som var vindusplassen. Jeg orket ikke mase, så jeg satte meg ved siden av. Han satt og leste VG veldig nøye og det virket som han kjedet seg. Han gikk av på Oppdal og lot VG ligge igjen. Jeg leste ut boka mi. Siden det var en time igjen før jeg var i Trondheim, begynte jeg å bla i VG. Der sto det om Brønnøysundsaken. Jeg orker ikke engasjere meg så dypt i slike saker. Det er nok det jeg får vite i nyhetene på TV. Derfor leste jeg bare om gammelkjæresten til siktede som hadde blitt bitt av en bit av leppa. Til slutt i annonsen sto navnet til broren som hadde blitt drept. Richard Jensen (31). Jeg kjenner det kribler gjennom meg. Jeg hiver etter pusten. Det er jo navnet på en som jeg gikk på folkehøgskole sammen med for 13-14 år siden. Og alderen stemmer. Jeg tar opp mobilen og tekster med den eneste venninnen jeg har etter det året. Hun har ikke lest avisene og fått med seg navnet.
Dette har jeg som sagt opplevd to ganger før. Første gang var mens jeg studerte. Jeg hadde dratt hjem for vinterferie. På TVen handlet det bare om et drap på Heistadmoen. Morgenen etter kommer mamma inn på rommet mitt. Søstra mi hadde ringt og mente at jeg viste hvem han som hadde blitt drept var. Gråberg het han. Jeg snapper etter pusten. I-i-i kke Terje stammer jeg. Jo det var han. Vi var russ i sammen og jeg husker at vi hadde hatt en lang diskusjon natt til 17. mai. Det var vondt å få vite at han var død via media.
Mange år sener, jeg hadde begynt å jobbe. Jeg våknet til nyhetene som vanlig. Jeg fikk høre at en fra Sjåk hadde blitt sparket ned på ferie i Praha og ligger i koma. Jeg tenker at jeg kjenner jo en person i fra Sjåk. Jeg er glad jeg ikke kjenner flere der akkurat da. Jeg kommer på jobb, går inn på Vgnett for å få med siste nytt. Det som lyser mot meg når jeg åpner siden er bildet av Ola Lund som gikk i klassen min på videregående, og som var den eneste sjåkværen jeg kjente. Det var han som hadde blitt sparket ned. Jeg fikk sjokk og løp opp til kantinebestyreren på jobben, som jeg har hatt god kontakt med. Hun tok seg av meg og trøstet meg. Etter å ha grått litt, følte jeg meg grei nok til å ta fatt på dagens gjøremål.