Min mor har kommet med noen gammeldags kommentarer i det siste. Mamma har alltid vært ungdommelig, så jeg lurer virkelig på om det kommer med alderen. Da broren min ble pappa for 2-3 mnd siden, så kom hun med det at hun ikke skjønner hva menn har å gjøre på en fødsel. På barnedåpen i helga ville foreldrene til dåpsbarnet ha bilde av jenta på ei kake. Mammas kommentar var æsj så kvalmt. En annen holding har hun vel hatt hele tiden. Det er at man får navnet når man blir døpt. Det stemmer jo ikke. Hun sa en gang: De kan jo kalle ungen hva som helst når den ikke er døpt. Jeg prøvde å forklare henne hvordan det er og at man ikke får navnet ved dåpen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mamma jobber på butikk. Hun og kollegaene har bestemt seg for at til helga skal de ha en fest. Det er den helga det passer for alle. Det er bare kvinnelige kollegaer. De vil ha det privat fordi de synes det er mest koselig. Det er en del unge damer der med små leiligheter og liten plass. Derfor sa mamma at hun har plass nok. Hun må bare høre med pappa først. Problemet er at mamma er en ungdommelig 55 åring mens pappa er en sær, gubbete 59åring (skjønner ikke hvordan de har holdt i sammen i over 35 år). Da mamma spurte pappa, skulle han tenke på det først. Så lurte han på om de ikke kunne flytte det hele to uker fram, for da kan han dra bort. Ja men det er bestemt nå til helga, sier mamma. De kunne ha spurt han først, sier pappa. Jammen det er jo det mamma gjør. Og hvis det var datoen det gjalt, må man da gå etter når det passer for de som skal ha festen og ikke etter når det passer fatter’n. Blir så oppgitt jeg. Det er ikke noe særlig å være her med huset fult av damer, sier pappa. Mamma blir irritert, du får bare være en gammel sær gubbem, da sier hun til han. Søstra mi drar til Skottland den helga, så han kan ikke være der. Jeg bor 28 mil unna, og det er langt for å komme unna en fest. Så sånn er det. Mamma må atter finne seg i at hun er gift med en gammel, sær gubbe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var ikke gamle jenta da du begynte å demonstrere hoppbakke på ryggen og rumpa mi. Jeg har litt svai rygg og sprettrumpe. I dag nekter du for at du gjorde det, mamma. Men jeg spurte søs, og hun lo og sa at det gjorde du, mamma.  Jeg ble mobbet på skolen. Du sa at jeg ikke skulle bry meg om det. Så jeg bare snudde ryggen til dem, og brydde meg ikke. Dermed ble jeg et lett mobbeoffer, for de ville prøve å få meg til å reagere. En venninne jeg hadde på videregående fortalte at hvis noen prøvde å mobbe henne, tok hun igjen, og hun fikk være i fred. Jeg ble overrasket. For jeg hadde blitt lært opp til at jeg ikke skulle bry meg. Da jeg kom i tenårene og skulle ut på livet, var ikke det jeg hadde på meg bra nok for deg, mamma. Du og søs sa alltid: Har du tenkt å gå slik? Slik kan du ikke gå. Så dere kledde meg opp med deres klær når jeg skulle ut. Du pynter deg aldri og viser ingen interesse for utseendet, var gjenngangstemaet. Hvordan kunne jeg det, når det jeg gjorde eller hadde på aldri var bra nok. Og hårsveisen min, mamma, om jeg skulle ha langt eller kort hår eller om jeg skulle farge meg, ja der hadde du med en finger i spillet. Sa jeg nei, gikk det ikke lang tid før jeg ombestemte meg. Du hadde jo alltid rett. Da jeg begynte å studere, bestemte jeg meg for å bli ingeniør. Da folk spurte deg hva jeg studerte, svarte du alltid at jeg utdannet meg til arbeidsledighet, mamma. Det du ikke hørte på var at allerede da var det en mangel på ingeniører. Du ville at jeg skulle gjøre som søskenbarnet mitt, utdanne meg til telemontør, med lønn under utdanning. Eller togkonduktør. De fikk også lønn under utdanning. Men mamma, jeg har ikke lyst til å jobbe innenfor de områdene. Du besøkte meg på studenthyblen en gang. Det var bare noen få kvadrat, med en pult, et skap, en kontorstol, en stol til, bord og sovesofa. En dag jeg var på skolen, klarte du å ommøblere rommet mitt. Jeg ble ferdig på høgskolen og ble boende hjemme 1 mnd før jeg fikk jobb. Da jeg skulle begynne i jobben, var jeg fortvilet for at jeg ikke hadde noe å ha på meg. Ja, men du har mye fint, svarte du mamma. Og fikk meg til å prøve klærne mine og sette sammen ting. Jeg fikk opp øynene for at jeg ikke hadde så verst klessmak like vel. Etter år med kritikk av klærne mine, trodde jeg at jeg ikke hadde noen klessmak i hele tatt.

Etter hvert har jeg begynt å gjøre opprør, mamma. Når du vil jeg skal gjøre noe, gjør jeg stikk motsatt. Du ønsker at jeg skal bytte plass på kjøkkenbordet mitt og pulten min. Men jeg vil ha det som det er, og hører ikke på deg denne gang. Jeg er 32 år og føler at jeg hele tiden gjør opprør mot deg, mamma. Jeg har begynt å slanke meg, mamma. Det har du ønsket i mange år at jeg skulle gjøre. Men du får ikke vite det, for du kommer alltid med sårende stikk til meg. Og det skal ikke mer til enn at du velter hele opplegget mitt. Slik som rett før jeg dro igjen etter jul, sa jeg at jeg skulle slutte helt med snop. Hvor lenge klarer du det, da? En uke? Svarte du. Jeg ble irritert og svarte at med den holdningen så går det i alle fall ikke. Sist jeg var hjemme kom det ingen sårende stikk. Det er ikke alltid de kommer, og når de kommer så er jeg som regel ikke forberedt, og de treffer skikkelig.

Du har to døtre, mamma. Den eldste ble ikke slik du ønsket, den yngste er den perfekte datter. Søs får aldri sårende stikk eller høre hvor håpløs hun er. Om du lurer på hvorfor jeg flyttet langt hjemmefra, mamma, var det for å komme unna de sårende stikkene dine. Hadde jeg bodd i nærheten, hadde jeg aldri kommet ut av grepene dine.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende