Det er onsdag kveld. Mamma har lovd meg å bli med på fotballtavernaen for å se Norge – Hellas. Jeg fikk litt for mye vin og raki da vi spiste middag, så jeg kjørte seng en stud. Men jeg kommer meg, og vi finner fram til tavernaen. Vi kommer fram bare ti minutter før kampen begynner. Det er ikke mye folk på tavernaen, og vi blir litt skuffet over det. Vi bestiller oss Amstel, gresk øl. Litt annet enn Newcastle Brown Ale og Spurs som jeg foretrekker på fotballpub hjemme i Norge.
Kampen starter og det tar ikke lang tid før grekrne skårer. Det er helt stille. Ja, ja. Synd. Litt morsomt å høre de greske kommentatorene si navnet til Carew. I Norge uttaler vi det rett fram. Riktig uttalelese er keru. Grekerene utalte navnet karu.
Norge skårer, det tar litt tid før vi 5-6 nordmenn oppfatter det som skjer, og det blir ørlitt juble et halvt minutt etter skåringa.
Lengre ut i kampen skårer grekerene igjen. Litt bortenfor sitter en del folk, og de jubler. Endelig litt liv i alle fall. Så skårer nordmennen igjen, og denne gang er ikke jubelen fullt så nølende. Men hvor mye bråk kan noen få nordmenn få til?
Kampen er over og vi rusler tilbake til leiligheten. Fotballkamp på norsk pub er mye morsommere.