Fredags kveld var jeg på tur til mormor. Hun bor i en liten bygd i utkantsnorge. Vegvesenet, eller de som bevilger penger til vegene, har for lengst glemt vegene som går til utkantnorge. I alle fall virker det slik. Jeg tok av fra en litt bedre veg og kjørte inn på en smalere og mer svingete veg. Det var mørkt, bilen var blitt møkkete, og lysene like ens. Så jeg kjørte mer forsiktig enn vanlig. Til tross for svingete og smal veg, kjører folk som svin på disse vegene. Jeg hadde høyrehånda for det meste på girspaken, hvor jeg bevegde den mellom tredje-, fjerde- og femtegir ganske gjevnt ettersom jeg tok svingene. Rundt en sving oppdager jeg brått en bil med nødblinken på. Jeg må bråbremse og blender fort ned lysene. Jeg stiller meg bak bilen. Første jeg tenker er: Hvor var varseltrekanten? For bilen kom brått på. Jeg kikker bortover for å ta inn situasjonen. Litt framme står en gjeng ungdommer på kanten av vegen. Ved siden av vegen står en bil 90 grader inn mot vegen. Den har også nødblinken på. I motsatt kjøreretning, på andre siden av stedet står en annen bli med nødblink på. Ingen sykebil eller politibil i nærheten. En av ungdomene snur seg og ser mot meg. Så snur han seg tilbake. Siden folk er så rolige, finner jeg ut at her har det ikke skjedd noe alvorlig. Jeg ser at det ikke er noen hindring for meg å kjøre videre. Etter å ha tenkt litt, bestemmer jeg meg for det. Det er ingen som forsøker å stoppe meg. Det er nok folk der som det er. Da jeg hadde kommet forbi, tenkte jeg at jeg kanskje burde ha gått bort til dem og fått de til å sette ut en varseltrekant. Jeg orker ikke snu. Ikke så lenge etter møter jeg en annen bil som kommer i mot. I tilfelle de ikke hadde sett ut en varseltrekant i motsatt retning heller, blinker jeg med lysene for å gjøre vedkommende som kommer i mot oppmerksom på at det har skjedd noe.
Jeg blir litt sjelven etter å ha passert en ulykke. Jeg tenker litt på hva som har skjedd. Tipper det er høy fart gjennom svingen på smale veger, og plutselig bil i mot som er grunnen.