Etter mange år kommer det en ny Die Hard film. Et ikke sikker på om jeg har sett alle de tre forige, for det er bare to som jeg kommer på. Der hvor John McClane kjemper på en flyplass i New York, og i en annen kjemper i en byggning hvor kona hans er på firmafest. Juleavsluttning eller noe sånt.

I Die Hard 4.0 er det action omtrent fra første scene. Som forventet. Og hadde mr. McClane vært ørlite menneskelig, så hadde han jo vært død allerede da. Men det blir ikke skikkelig action uten skikkelig overdrivelse.

Alle nye actionfilmer har med datahackere i en eller annen form. Sånn er det med Die Hard 4.0 også. Og etter 9/11 er alle bad guys omtalt som terrorister. Samme søren hvilken nasjonalitet de er.

I denne filmen er ikke McClane alene mot fienden lengre. Han har med seg en datahacker som han beskytter. De drar fram alle dagens klisjeer, hvor datahackeren rakker ned på Credensemusikk og McClane i motsetning  må virkelig forklare hva jogging er. McClane tar seg av all julingen, og motar det meste selv. Det er kanskje naturlig at datahacker og helt ikke er samme person? Hvem ville sett for seg John McClane som datageni.

Sorry, men for meg kommer ikke filmen opp mot de gamle. Actionscenene er ville, bassen i noe av musikken så voldsom at kinosalen rister. McClane roper YIPPEE-KAI-YAY og skyter seg selv i skuldra har ikke samme virkning som da han ropte det og tente på bensinstripa etter flyet som akkurat letta og det gikk i lufta. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går dro jeg på kino sammen med min søster og mine tre nevøer på 9, 4 1/2 og 2 1/2. Vi så Elias og Kongeskipet.

De to minste har alt som finnes av Elias-dvder. De har hver sin Eliasbåt og utgaver av Tråle, Cruse Knall Kul og Kjapp. Forventningene var skyhøye hos småguttene, og tror nok det sto til forventningene.

Figurene i  filmen er virkelig bra. De har morsome ansikt. Naturen er nydelig, de har valgt scener med norsk natur på sitt beste.

Handlingen var ikke så spennende for meg som voksen, men det holdt tydelig for barna. Når Elias var alene, kom det fra minstemann: nå er Elias lei seg. Mellomste mann gjemte seg bak stolradene i spenning et par ganger. Men etterpå sa han at filmen ikke var det minste skummel. Og da Tråle kom og fanget paparatsiene, jublet han høyt.

Eldstemann synes ikke filmen var så spennende. Naturlig det for en niåring.

Filmen var koselig, den. Og heldig vis ikke så veldig skummel. Bare litt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går var jeg og såg Blood Diamond på kino. Jeg skal ikke fortelle så mye om hva den handlet om, i tilefelle noen som leser dette ikke har sett filmen ennå.

Somregel når jeg ser en film, slapper jeg av og lar meg underholde. Men dette var nok for tett opp mot virkeligheten for meg. Jeg tviler ikke på at det som handlet om barnesoldater var ganske nært sannheten av slik det er i dag.

Tror nok at mye i filmen er reèlt, men selvsagt en del overdrivelse, som er typisk for amerikanske filmer. Slik som når hovedpersonene løper gjennom kuleregn uten å bli truffet.

Leonardo Di Caprio gjorde en god rollle i denne filmen. Jeg har aldri vært noen kjempestor fan av han, men i denne filmen gjorde han en bra figur.

Det var en film som jeg synes var litt ekkelt, for den skildrer hvordan virkeligheten er i Afrika. Hvordan egene landsmenn slakter ned sine egne folk. hvordan folk havner i flyktningsleirer.

Jeg synes det var en god film.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lørdag var jeg på kino og så Ole Bull Himmelstormeren. Det ble en kinoopplevelse utenom det vanlige.  

Som vanlig gikk jeg innom kiosken og kjøpte meg popkorn og brus. Jeg elsker popkorn og må ha det. Ettersom det var kinodag og halv pris på billettene, var det mye folk. Jeg bestemte meg for å trille lykkehjul og vant meg litt snop og filmplakat. Med hendene fulle, var det bare å ta alle trappene opp på Nova. På toppen sto en dame og tok i mot billettene. Jeg hadde skrevet min ut hjemme, og da bruker de å rive av strekkoden. Denne dama tok billetten og rev den i to! Ikke nok med at jeg hadde hendene fulle, så måtte jeg prøve å stokke billettbitene for å se hvor jeg skulle sitte. Det sto nå på hver sin del. Jeg fant salen. Det var ikke nummer på radene. Men siden det var så liten sal, fant jeg fort rad 5. Plass 2 var greit markert. Jeg måtte bare en snartur på do før filmen satte i gang. Eller dokumentaren som det egentlig var. Så begynte det. Først fortalte de om Ole Bulls død, og da skjønte jeg at dette var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg. Jeg har aldri vært så begeistra for klassisk musikk. Har aldri fått meg så mye om denne mannen før. Har vært på Lysøen en gang og fått fortalt historien. Og jeg synes at historie er spennende. Derfor ville jeg se denne dokumentaren. Det som skuffet mest, var all den filminga av diffuse ting samtidig som en fortellerstemme fortalte Ole Bulls kommentarer. Det var ofte filmet tomme operahus, og man bare hørte lyden av fela og applausen, og man kan bare se for seg hvordan det var. Og hans store gjennombruddskonsert var det laget tegnefilm/animasjon av. Man fikk jo fram historien, og det var nok det som var hovedpoenget. Hvor lite hans familie betydde for han. At etter at hans kone sendte deres sønn etter han i USA, tok det et halvt år før han snudde snuta hjem. Og at han gikk av båten før den kom til Christiania og familien, og dro til Bergen i stedet. 

Det var om filmen. Jeg gomla popkorn som vanlig under filmen. Tror jeg var den eneste i salen som gjorde det. Hun som satt ved siden av meg, kikket på meg mange ganger. Akkurat som det var en forbrytelse å spise popkorn på kino. Da filmen var over, somlet jeg litt for å få samlet sammen alt jeg hadde. Rulleteksten gikk, og et fiolinstykke ble spilt. Lyset var på. Jeg var den første som gikk ut. Alle andre satt og stirret på rulleteksten. Det var nok noen Bull-entusiaster og klassiskelskende folk som var der, tenker jeg. Men jeg synes det var godt å få med seg litt kultur for det om det ikke er en sjanger som jeg liker. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende