Min bror spurte meg om jeg ville være fadder til deres nyfødte. Jeg tenkte litt på søstra mi som ikke hadde vært fadder til noen, men jeg svarte ja. Jeg fortalte da min søster at jeg hadde blitt spurt, og hun ble litt snurt. Skulle ikke hun få være fadder på noen da? Jeg er fadder på begge guttene hennes, mens broren min er fadder på hennes eldste. Jeg har ingen barn og jenta er broren mins første. Jeg sa at jeg kunne trekke meg, mens søstra mi sa at det er broren min og kona som bestemmer. Jeg sa til broren min at jeg synes at søstra vår kunne få være fadder i stedet for meg. Det gjorde meg ingen ting. Og jeg var så dum og si at søstra vår ble litt snurt. Broren min sa at han ikke hadde tenkt på at søsters ikke hadde vært fadder på noen. Det var jo egentlig det samme hvem av oss som ble fadder. Så har broren min gått til søstra mi og sagt: Jeg hørte at du hadde lyst til å være fadder. Det også synes jeg var unødvendig å si, jeg da. Han kunne egentlig ha sagt det litt penere. Så nå føler søstra mi at hun blir oppfattet som hun har sutret seg til å bli fadder, jeg har en dårlig følelse for at jeg i hele tatt sa noe til broren min. Så må jeg føye til at søstra mi er ekspert til å få meg til å føle dårlig samvittighet også, hvis jeg gjør noe dumt.