Jeg ble mobbet på barneskolen. Jeg gledet meg til ungdomsskolen. Klassen min skulle bli delt, og jeg skulle komme i en ny klasse med tre andre fra min gamle klasse. Håpet at jeg nå endelig skulle finne meg noen venninner. Men det var ikke mange dagene i den nye klassen før noen av de ”gamle klassekammeratene” kalte meg lusmia og fikk de nye klassekammeratene med på mobbingen. Det var ikke måte på hvor stygg jeg var. Jeg var mye deprimert i den tiden. Jeg lå på soverommet mitt, under dyna i mørket. Jeg spilte musikk på full guffe og fantaserte meg bort i en annen verden. Jeg skulle prøve å ta livet mitt, men jeg skulle overleve så vidt, slik at de andre så hvor vondt jeg hadde det, og angre på at de hadde mobbet meg. Jeg gjorde heldig vis aldri noe med det. Det som reddet meg, var at jeg en dag på videregående kom over en brosjyre om en folkehøgskole. I det øyeblikket jeg leste brosjyren, hadde jeg bestemt meg. Det var dette jeg skulle. Og det har betydd veldig mye for meg, ser jeg i dag. Jeg kom til en skole over 50 mil unna. Ingen kjente meg. Ingen som fikk med seg folk på å mobbe meg. Jeg gikk fra å være stille og forknytt til å bli tøff og oppegående. Jeg lærte mye om meg selv det året. Det ble lengre og lengre mellom depresjonene. I dag, jo jeg er ensom men ikke deprimert. Mine venner trenger jeg ikke mer enn en hand å telle, mine nære venner trenger jeg ikke en hand en gang for å telle. Men depresjonen, den er så å si borte.