Jeg ble spurt om å være fadder på begge ungene til min søster. Jeg er gudmor til den ene. Jeg takket ja for ikke å være vanskelig. Og jeg synes det er en ære å bli spurt. Men jeg ser på det hele egentlig som hykleri. Man står der og lover å oppdra barnet i den kristen tro, som man ikke tenker å holde. Og man lover det ovenfor en gud man ikke tror på.
Om det kommer til en dag hvor jeg får barn selv, kommer jeg til å la de bli døpt da? Det er noe jeg ikke vet ennå.
Å gifte seg i en kirke vil også være uaktuelt for meg. Stå der og love hverandre å elske og ære hverandre til døden skiller oss av. Hvem klarer å holde på en slik lovnad? Skilsmissestatistikken viser at det er fåtallet.
Jeg synes det er for enkelt å komme med en lovnad. For meg er en lovnad noe som er hellig, som ikke skal brytes. Derfor kan jeg ikke forestille meg selv foran en prest for å love noe slik.