For noen uker siden hadde min nabo en fest som utartet seg, og han ble oppsagt fra leiligheta. Dere kan lese mer om det her. Jeg ble beskyldt for å være den som fikk dem kastet ut. Men jeg har ikke vært i kontakt med huseier om den saken i hele tatt. På oppfordring fra min søster gikk jeg bort og snakket med naboen min og fortalte at det ikke var jeg som hadde sagt fra om festen til husverten. De hadde oppfattet det sånn at det var meg. Vi fikk heldig vis renset luften. Naboen ville vite hvem som sa i fra, og selv om vedkommende har sagt at jeg bare kan si det, så har jeg ikke lyst til at vedkommende skal få en gjeng ungdommer etter seg.

I kveld hørtes det ut som noen kastet en liten stein på vinduet mitt. Jeg kikket ut, og så det var folk på skoleplassen utenfor leligheta mi. Jeg koblet det med episodene som har vært før, og irriterte meg en stund. Men så fant jeg ut at jeg fikk gå ut og høre hva de ville. Det viste seg å være noen unger som holdt på å leke seg med å skyte med noen lekepistoler. Jeg bad den være forsiktig. Jeg er glad jeg fant ut av det, så slapp jeg å ha den følelsen av at jeg er uønsket her p.g.a noe jeg ikke har gjort. 

Så den siste tiden har jeg lært meg å ta tyrene ved hornene og finne ut hva som har skjedd. Dermed slipper jeg unødvendig grubling.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg bor rett ved siden av en idrettshall. Det har vært et møte der i kveld. Sitter og ser på bilene som kjører inn ved hallen. Folk som ignorerer skiltet som står der: innkjøring forbudt, kun tillat for varelevering. De måtte sette opp store kampestener der for å få folk i fra å parkere på fotballbana rett utenfor hallen. Problemet begynte da de begynte å bygge på den tidligere parkeringsplassen. Det ble lagd en ny parkeringsplass, men den er ca 100 meter unna. For mange blir det så alt for langt å gå de hundre metrene. Jeg synes folk burde ha respekt for reglene og benytte den parkeringsplassen som er der, og ikke bare gjøre som man vil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I mai flyttet jeg og babyen min som nå er 8 mnd inn i en lelighet. Den ligger i 2. etg. på en butikk, og har en naboleilighet vegg i vegg. Naboene som bor der er i begynnelsen av tjueårene. Da jeg flyttet inn fikk jeg kommentarer som at de fester en del der. Til nå har jeg opplevd at de festet en helg da det foregikk i rolige former. Da jeg kom hjem fra ferie, var det mye knuste ølflasker i vår felles hage. Så det var tydelig at det hadde vært fest. Ellers har jeg ikke hørt noe bråk fra de.

Fredag kveld hadde de fest igjen. Jeg hørte ikke så mye bråk tidlig på kvelden, men utpå natta tok det av. Jeg hørte mest rasing med biler. Babyen min sov godt gjennom hele natta, og jeg ble liggende å høre på bråket til over tre om natta. Min datter har sovet dårlig om natta den siste tiden p.g.a tenner som kommer og at hun har blitt forkjøla, så jeg var ganske sliten og hadde trengt den søvnen.

Da jeg kom inn på butikken dagen etter fikk jeg høre at butikksjefen hadde sopt glasskår på parkeringsplassen da hun kom på jobb om morgenen. Noen av de ansatte bor i nærheten og ser parkeringsplassen fra der de bor, og de hadde ringt til de som leier ut og fortalt hvordan det var. De mente at det ikke er holdbart at det bråkes og festes rett utenfor en butikk om natta. Eieren kom for å sjekke tilstanden. Det som møtte han var en leilighet stappfull av ungdommer, og de som leier var på arbeid. Naboene mine blir oppsagt. Og jeg er sikker på at det er flere ting enn bare denne festen som ligger til grunn for oppsigelsen. Og nå har altså heksejakta begynt. Nå skal de “ta” den som ringte og sa i fra. Butikksjefen har fått kommentarer om at nå har dere klart å få oss kastet ut. Jeg blir ropt etter av ungdomsskoleelever på ungdomsskolen like ved. De tror det er jeg som har sagt i fra. jeg ber de komme bort til meg og snakke med meg ansikt til ansikt, men da er det ingen som tør. Jeg synes at i stedet for å finne ut hvem som sa ifra så kan de gå i seg selv og tenke over hva som var grunnen til at de ble oppsagt. Det er ikke andre enn de selv som er årsaken til at de må finne seg et annet sted å bo. Skal ungdommen bare få rase fram og feste som de vil uten at noen sier i fra?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått tilsendt et sjema for søknad om forskudd på barnebidrag. Jeg mangler så mye opplysninger at hele greia blir bare delvis fylt ut. Personnummeret til babyen min har jeg ikke fått enda. Og jeg har en del spørsmål. Men jeg er lei av å ringe Nav og mase om alt mulig. Jeg har bestemt meg for å ikke sende søknaden. Bare jeg snart får barnetrygden, skal jeg klare meg til de får ut fingeren og kontakter barnefaren.

La oss gå helt tilbake til juli. For tredje gang var jeg innlagt på sykehuset hvor jeg fikk intravanøs væske etter ekstrem svangerskapskvalme. Legen sier til meg at denne gang sykemelder vi deg en hel måned, slik at du får muligheten til å komme deg ovenpå før du begynner å jobbe igjen. Først roter min arbeidsgiver, og bruker 17 dager på å få sendt sykemeldingen til lønningskontoret. Det fører til at jeg går glipp av en lønning. Så skal Nav ta over, og de får heller ikke betalt ut sykepenger når de skal. Dermed fikk jeg ikke penger utbetalt i august, og jeg måtte låne av mine foreldre for å betale husleie og regninger den måneden.

Så får jeg høre at det lønner seg å søke om foreldrepenger og overgangsstønad tidlig. Jeg får time hos Nav i oktober hvor de hjelper meg med å fylle ut søknad. Jeg fyller samtidig ut skjema for barnetrygd. Jeg hører ikke noe, og i desember, når jeg skal få første utbetaling, bestemmer jeg for å ringe Nav.  Da får jeg beskjed om søknaden er avslått som om jeg har abortert fordi jeg søkte for tidlig. Men de skal sette meg over til den avdelingen som har med saken å gjøre. De har da stengt torsdag og fredag. Og jeg ringte på en torsdag. Så hele helga går jeg og bekymrer meg for om jeg skal få utbetalt foreldrepenger og overgangsstønad. Jeg klarer meg ikke uten. Mandagen ringer jeg de som har med saken å gjøre. Ting er bare satt på vent, får jeg vite. Alt var i orden, egentlig, men den beskjeden jeg fikk ga meg unødvendige bekymringer.

Så bilr babyen min født. I begynnelsen av januar.  Jeg skriver under på et skjema som forteller at barnet mitt er født. Jordmoren jeg har vært hos i svangerskapet sier at hun har med å sende de papirene, og det har hun gjort.

Jeg ønsker å få farskapssaken ut av verden og kontakter Nav. Jeg får en time i slutten av januar, og jeg fyller der ut en side av et ark. Barnefaren skal fylle ut den andre siden. Fremdeles har han ikke blitt innkaldt til å fylle ut det arket. Det er over en måned siden, og det tar han ikke mange minuttene å fylle ut det som skal fylles ut. Jeg har ringt og purret på det, og der fikk jeg spørsmål om jeg hadde fått skjema om forskudd på barnebidrag å fylle ut. Det er det jeg holder på med nå, som jeg rett og slett gir opp. Orker ikke enda en sak å bekymre meg over.

Jeg fikk besøk av venner av familien. En av de jobber på prestekontoret. Vi kom inn på barnedåp. Hun spurte om jeg hadde sendt inn ett eller annet skjema med navnevalg og sånt. Det har ikke jeg fått, sa jeg. Da måtte jeg ringe følkeregisteret. Og de hadde ikke fått melding om at jeg har født noe barn. Dermet har ikke babyen fått personnummer heller. Det skulle de ordne opp i.

Siste dagen i februar skulle jeg ha fått barnetrygd. Det kom ikke. Atter en gang ringer jeg Nav. Nei der var ikke babyen min kommet inn i systemet. Dette skulle de finne ut av og ringe tilbake. Jeg ringte de i går og har ikke hørt noe mer enda.

Jeg er så lei av Nav. Absolutt alt som jeg har vært i kontakt med de med, har det vært trøbbel. Jeg er lei av å ligge våken om natta og bekymre meg. Derfor, som sagt gidder jeg ikke søke forskudd på barnebidrag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ammer du ikke? Aner ikke hvor mange ganger jeg har svart på det spørsmålet. Nei, jeg hadde ikke melk til babyen, så vi ga opp alt på sykehuset. Alle forventer at man skal amme sitt barn, men hverken jeg, min søster eller min mor har hatt noe melk å skryte av.

På sykehuset ble amminga for meg et stress uten like. På en vakt så parkerte de meg i en stol, la puter oppunder armene på meg, la babyen i forskjellige stillinger for at jeg skulle få det til. På neste vakt, fikk jeg beskjed at dette hadde jeg taket på. En morgen kranglet jeg og babyen med puppen i tre timer. Det ble vaktskifte. Hun som kom på vakt, sa at babyen var mett. Her var det ikke noe morsmelkerstatning å få. Jeg så jo at babyen min sultet. Men de hørte ikke på hva jeg sa. Senere på dagen ble babyen veiet, og hun hadde gått drastisk mye ned i vekt.  Nå var det plutselig morsmelkerstatning å få. Babyen ble roligere og sov mye bedre. Fremdeles var det et mas med å få til ammingen. Så kom det en barnepleier på en vakt og foreslo at jeg skulle forsøke å pumpe meg. Da så jeg hvor lite jeg hadde. På ene puppen kom det ikke ut noe som helst. På den andre så ble koppen ørlite fuktig.

Dagen etter kom jordmoren jeg hadde vært til kontroll hos i svangerskapet. Hun ville ikke legge noe press på meg, men mente at det var like greit å kutte ut ammingen og ta i bruk flasker. Det er bare å innse at det ikke er alle som har melk til babyen sin. Det ble en lettelse for meg. Noen av barnepleierskene advarte meg mot melkespreng siden jeg ga opp ammingen. Det kom aldri hos meg.

Alt er fokusert på at man skal amme. På svangerskapskurset jeg var på, kom en helsesøster en kveld. Hadde ikke en av de andre som var der spurt om flaskemating, hadde det nok ikke blitt nevnt i hele tatt. Det eneste hun sa, var at man er ikke dårlig mor om man må ty til flaske. Ellers informerte hun mye om amming.

Ja, det er sunt med morsmelk, men ikke få oss som ikke får til å amme til å føle oss som mindreverdige.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mamma har en lang karriære bak seg som nisse hos naboer. Mye lengre enn det jeg var klar over.

Vi barna begynte å bli store. Så store at vi ble enige om at dette året skulle vi ikke ha julenisse. Så da kvelden kom, ble alle gavene puttet under juletreet. Etter at vi hadde pakket opp gavene, satte jeg meg ved kjøkkenbordet for å skrive takkebrev til mormor på den nye brevposten jeg hadde fått. Plutselig banket det på glasset og jeg kikket ut. Der kikket jeg rett inn i maska på julenissen. Det første jeg tenkte var at nå kom nissen, og vi hadde åpnet alle pakkene! Jeg måtte fortelle mamma og pappa. Pappa var der i stua med (sikkert) en dårlig unnskyldning om hvorfor mamma var borte. Og jeg skjønte ikke at det var en grunn til at hun var borte. Det er først et par år siden mamma fortalte at det var hun som hadde banket på kjøkkenglasset.

En annen historie hun forteller ofte, er om den gangen hun kastet snøball på vinduet hos noen naboer som holdt på med julemiddagen. Det var holkeføre og ikke så lette å springe med maske på og ikke se så mye. Men fristelsen ble vist litt for stor.

Nå hender det at mamma er nisse for barnebarna. Saken er at nå må hun ha briller for å lese merkelappene, så fjor hadde hun søstra mi som suflør.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På hver lillle julaften kommer det noen ironiske toner fra mamma: juletre og julefred. De siste årene stemmer det kanskje, siden pappa har skaffet kunstig juletre. Det er rett og passe høyt. Men sånn har det ikke alltid vært.

Det har alltid vært juletresalg utenfor butikken på hjemstedet mitt. Så da mamma og pappa var på førjulshandel, skulle pappa kjøpe tre, mens mamma startet handelen. Pappa fant et tre og satte det til sides. Han måtte ha godkjenning fra kjerringa før han betalte det. Så da de var ferdige med handelen, så var det å konfrontere mamma. Var det greit nok eller? Du får bestemme, sier pappa. Mamma vet at hvis hun sier nei, så blir han sur og hun får beskjed om å finne et hun, da. Sier hun ja og det er noe feil ved det, får hun all skyld. Så hun sier da: det er sikkert greit, det.

Så kommer lille julaften og pappa skal ha inn treet. Mamma vet av erfaring at hun ikke skal ha nyvasket gulv når det skjer. Vet at det ikke blir seende ut opp trappa fra kjellern og inn i stua. Og har pappa feilberegnet, må stammen sages av nedpå. Så kommer treet opp. Min søster og bror har alltid vært fornuftige og forduftet når treet kommer inn. Men ikke jeg og mamma. Så kommanderer pappa en av oss til å holde mens han skrur til treet i foten. Han reiser seg opp og kikker på treet. Det var litt skakt. Det var mamma som valgte treet, så det er hennes skyld at det ble et skakt tre, sier pappa. Jadda, jeg vet da at pappa aldri klarer å innrømme at han tar feil. Du må holde treet beinere, sier han så, og viser hvordan jeg skal holdet det. Så skrur han på foten igjen. Jeg gjør som han sier. Han reiser seg igejn. Du holdt det ikke sånn som jeg sa, det skal mer innover. Jeg prøver tålmodig å holde det slik han sier igjen. Det gjenntar seg en del ganger, før pappa er fornøyd. Så ganske høytidlig setter han spydet i toppen. Vi har aldri hatt julestjerne på juletreet. Pappa setter på juletrelysene, og så er det min tur til å pynte. Det vil si; min og mammas tur. For mamma klarer aldri å holde seg unna og vil ha en mening med hva som skal på treet. Vi har så mye julepynt at vi fort kunne ha pyntet 2-3 tre. Derfor er det bare utvalgte ting som skal på treet hvert år.

Jeg glemmer ikke det året juletreet velta. Pappa godkjente treet der det sto. Men da vi sto opp på morgenen julekvelden, hadde treet bikket og spydet hadde knust. Selvsagt la pappa skylda på meg, fordi jeg hadde hengt all den tyngste julepynten på en side, i følge han. Aldri om det kunne være pappas feil. Pappa fikk dratt i fullfart og kjøpt nytt spyd på nærbutikken (det var på den tiden de fortsatt eksisterte). Han var ikke fornøyd, for de hadde ikke noe som var likt med det gamle, og alt var feil med de som de hadde på butikken. Men han tok det han synes var likest. Han mumlet om det hele jula. Men i alle år siden har det vært det spydet som troner øverst på juletreet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sitter hjemme hos mamma og pappa. Søstra mi kikker på gamle bilder. Dette bildet viser godt hvordan det var på julekvelden, sier hun og viser fram et bilde. Jeg trenger knapt å gløtte på det for jeg vet hvilket hun mener. Ikke alle detaljer i bildet husker jeg. Hvordan jeg og søs var, husker jeg ikke, men min bror og pappa kan jeg beskrive. Vi sitter ved middagsbordet. Broren min har en hvit prikkete skjorte på seg. Han var vel 9-10 år. Pappa hadde helskjegg. Det var ikke ofte han hadde det, men akkurat denne julen. Pappa sitter og er svart i øynene og kikker stygt på broren min. Broren min ser på pappa med vidåpne redde øyne. Jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det. Og det verste er at dette kan være hvilken som helst jul, for dette var fast. Vi fikk nok vårt av kjeft jeg og søs også, men broren min fikk alltid gjennomgå verst. Og her var det ikke snakk om alkohol i bildet, som det er mange andre steder. Mamma kunne ta en akevitt til middagen, men pappa har aldri vært glad i alkoholholdige drikker. Mest sansynlig drakk han brus.

Når jeg kom opp i tennårene, begynte jeg å glede meg til jeg kunne flytte for meg selv. Jeg drømte at julaften skulle jeg være alene. Ribbe og moltekrem måtte jeg ha til middag. Og når det ble tid for gaver, skulle jeg kose meg alene med julemusikk og pakker. Drømmen gikk dog aldri i oppfyllelse. Familien har endret seg, og vi har blitt voksne og har fått barn selv. For oss er det blitt viktig at våre barn ikke får samme opplevelse av julaften som vi fikk. Og jeg tror jeg kan si at vi har fått det til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter nok en skihelg, kommer overskriftene i avisene om utøvere fra andre land som skal "ta" Northug. Han er rå og overrasker stadig.

For noen år siden hadde vi Alsgård også, som det ikke var mange som kunne slå i en spurt. Han lagde ikke overkrifter som Petter Northug. Konkurrentene hadde helt sikkert samme mål ovenfor Alsgård som Northug: Å slå vedkommende i en spurt. Så hvorfor får Northug overskriftene og Alsgård fikk dem ikke?

Petter Norhug er veldig atypisk norsk og viser følelser. Der Thomas Alsgård sto rolig og sa at han var glad eller lei seg, så er vi ikke tvil på hva Petter føler. TV-bilder viser Petter som sitter i målområdet og griner etter å ha satt staven mellom skiene og falt under VM. Og alle som ser langrenn har ikke unngått å høre hans kommentar om barneskirenn. Han jubler og er høyt oppe, og slenger kommentarer mot motstanderene.

Så hva skal vi foretrekke, typer som Alsgård eller typer som Northug? Jeg synes begge typer har plass i langrenn. Northug gir oss forhåpninger, han får oss til å føle med han når det går dårlig og juble med han når det går bra. Så får konkurentene bare være så irriterte de vil, de får legge seg i hardtrening for å slå han i en spurt. Han er jo bare et menneske som alle andre. Og vi får kose oss med minnene om Thomas Alsgård som kom bakfra på oppløpet og slo alle i stafett etter staffet. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter og prøver å lage julekort selv i år. Lager de slik at jeg får plass til litt mer enn god jul og godt nytt år. Men jeg sliter med å finne på noe positivt å skrive. Spesielt etter nok en nedtur i går.

Det er in med lange julebrev for tiden. Jeg ser det når jeg leser igjennom mamma og pappas julepost. Det er litt forskjellig tanter, onkler og søskenbarn skriver om. Men stort sett er det det de har vært igjennom det siste året. Tante som beretter om min onkels tøffe kamp mot kreften, som han tapte. Søskenbarn som skriver om barn de har fått og andre positive ting. For noen år siden skrev jeg også et julebrev til tanter og onkler. Men skulle jeg ha skrevet det i år, hadde det blitt side opp og side ned med negative ting. Det tror jeg ikke noen av de ville hatt interesse av å lese.

Økonomisk har jeg hatt masse gjeld dette året, men heldig vis har jeg hatt mamma og pappa å låne av, så jeg har sluppet å gått til en bank. Jeg har bare studielån, og jeg har aldri hatt noe forbrukslån, så jeg kan heldig vis ikke bare skylde på meg selv.

I desember 2006 klarte arbeidsgiveren jeg hadde da å surre med permittering og lønn. Det førte til at jeg ikke fikk noe utbetalt den mnd. Og selvsagt fikk jeg ikke den halve skatten. Ja men det skal vi fikse så du slipper å svi for det, sa de. Så jeg fikk etterbetalt på januarlønna. De fikk ikke til å ordne desemberlønna, for det ble på feil år, eller noe sånn. Men det jeg ikke fikk med meg, var at de trakk halv skatt på januarlønna, og da ble det feil. Og baksmellen fikk jeg i år. Nesten 10.000kr i baksmell på skatten.

En ting skal jeg ikke skylde på andre for. Den må jeg ta selv. Jeg har kjørt så mye over Dovrefjell, og jeg viste hvor de forskjellige fartsgrensene begynte og slutta. Det jeg ikke var oppmerksom på, var at de hadde fjernet 90 sonene over fjellet. Og når jeg raste forbi den "trege køa" som bare kjørte i åtti, og det fremst lå en sivil politibil, så har jeg ingen andre å skylde på enn meg selv. 6.500 kr i bot.

En abreidsgiver som somlet med sykemelding, gjorde at jeg ikke fikk lønn i august. Uten muligheter for å låne penger av mine foreldre hadde jeg måttet ta opp annet lån for å betale mine regninger. Rot hos NAV fører til at jeg ikke får de penger jeg skal ha. Alt dette gjør meg fortvilet.

I oktober kræsja jeg bilen min. Heldig vis fikk motparten all skyld, så jeg fikk bra igjen på forsikringa. Men jeg har en overivrig far, og før pengene fra forsikringsselskapet var på kontoen, hadde han kjøpt ny bruktbil til meg. Større og sikrere bil. Jeg gikk med på å kjøpe den bilen, og den kostet jo 4.000 kr mindre enn det jeg fikk att på forsikringa. Bilen var bare ikke EU-godkjent, og det var noe småtterier på den, i følge pappa. Men da alt var gjort, bilen EU-godkjent og registret, var jeg skyldig pappa 3.000 kr. Hele tiden har jeg sagt til pappa at jeg har ikke råd til å gå over pengene jeg fikk fra forsikringsselskapet. Men det øret hører ikke pappa på. Vi kan ordne en tilbakebetaling på nyåret, hvor du betaler litt hver mnd, sier han.

I tillegg til dette har jeg slitt med andre private ting som jeg ikke vil blogge om, fordi det er litt for privat.

Skal bli godt når 2008 er over og jeg kan sette en strek over året og håpe at 2009 blir bedre!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende